Egenopplevd leder, denne gang: Jeg har nettopp solgt en sekundærbolig. Hyggelige leietakere gjennom flere år måtte dermed ut.
Da jeg kom på befaring, viste det seg at de hadde leid inn byrå til å ta flyttevasken. Byrået hadde de forhåndssjekket – godkjent i Renholdsregisteret.
Gulvet så greit ut. Vinduene var vasket. Med skitten klut. Oppå listverk, lamper og panelovner lå støvet tjukt. Bak hvitevarer? Nedi skuffer? Sluk og kjøkkenventilator?
Leietakerne ble ganske fortvilet da de innså at de hadde kjøpt katta i sekken. De klaget, selvsagt, men byråets svar trakk ut i evigheten. Og jeg skal ta selvkritikk på at begrepet «flyttevask» viste seg mer tøyelig enn jeg på forhånd hadde forsøkt å kommunisere.
I et bredere perspektiv er det stadig flere privatpersoner som kjøper inn renholdstjenester til sin bolig. Forbrukere er sterke meningsbærere i dagens samfunn. Kynisk setter vi karakterer på varer og tjenester. For bedriften kan det iblant oppleves ufortjent, men om ikke annet, så treffer kritikken riktig bedrift.
Da er det verre med følelsen av å ha blitt rundlurt. Den sprer seg i vilkårlige retninger og fortere enn presidenter uttaler «fake news». Dermed kan hele bransjen rammes, for vi bør ikke ta for gitt at meningmann skjelner oss fra den mer kulørte underskogen i bransjen.
Et annet problem er at forbrukerens vilje til å betale en pris som tilsier at merverdiavgift, anstendig lønn og sosiale goder er på stell, synker til bunns hvis forventningene om kvalitet ikke innfris.
Den 1. juli er det ett år siden regjeringen påla forbrukere å sjekke at innkjøpt renholdstjeneste er godkjent av Arbeidstilsynet. Det var vel og bra, men det må rettes en hardere innsats særlig mot lykkejegerne i bransjen. Mye hardere!
